C'est ma vie

Frykt. Et lite ord med stor betydning.

Hvis man bare setter seg ned og tenker, er det ufattelig mye å frykte. Man kan frykte ensomheten, man kan frykte for framtiden, karakterene sine, økonomien sin… Man kan ha et avslappet forhold til frykten i seg selv. Samtidig kan man la seg styre av den, kanskje ubevisst.



Så hva er egentlig frykt? Det kan kanskje for eksempel være redsel for det ukjente, eller det kan være bekymringer for miste noen. Å definere det kan være litt vanskelig, men jeg tror de fleste av oss kjenner igjen selve følelsen av frykten. Sosialt sett kanskje man ikke tør å snakke med noen av frykt for å bli avvist, eller at man ikke tør å delta på noe der man ikke kjenner noen.
Selvsagt er det mye tryggere å bevege seg på hjemmebane, der man vet man hører hjemme og er godtatt. Men jeg tror det er veldig ofte (og nå snakker jeg også om meg selv) at man unngår å gjøre ting man egentlig har lyst til, fordi frykten står i veien. Dette høres kanskje litt hardt ut, men la meg si det på denne måten:
Frykt er bare en følelse, bare en liten del. Frykten trenger ikke å definere oss når vi er redd for noe. Trosser man denne delen av seg, vil man som oftest vinne mye mer enn man taper. Prøver man å se frykten litt på avstand og heller våge, føles det som oftest veldig bra.
Og det er kanskje bedre å angre på det man har gjort, enn å angre på det man ikke har gjort, er det ikke?

Å trosse frykten vil være å våge. Jeg mener ikke at vi skal kaste oss uti alt uten noen hemninger bare for å trosse frykten vår hele tiden. Det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om de (små) situasjonene i livet, der frykten blir som en unødvendig bremse. Det blir liksom som å kjøre rundt med håndbrekket nede. Ja, det kan være utrolig skummelt å for eksempel flytte til et sted der man ikke kjenner en sjel. Og det er så utrolig lett å få de ”tenk om… ”- tankene som popper opp i hodet. Men sannsynligheten for at alt man frykter blir virkelighet, er relativt liten, og jeg vil nå si at forsøket er verdt det uansett, så kan man være stolt av seg selv fordi man faktisk tok skrittet og trosset frykten sin. For det føles ganske bra!